ingenpunktumingenpauser

i dag snublet jeg over en skattekiste den var full av fantastiske artister og sanger. det var en samleplate kalt hiram and huddie. hiram and huddie (3. mar 2009) er en tribute cd til to store giganter innan folk blues og country verden Hank Williams og Leadbelly.  Albumet er spilt inn av nye up and coming folk/blues artister, som artistene C.W. Stoneking, possessed by Paul James og william elliot whitmore. albumet er delt i to deler og begge cdene har det den andre mangler så begge er like sterke. dette er noe av det beste jeg tror jeg kommer til og høre i denne sjangren på lenge (med mindre Charlie parr, John Fahey og Tom Waits lager et album sammen) jeg har ikke mye si annet enn at dette albumet rocker sokkene mine. min favoritt for øyblikket er fra cd 1 sang nr. 2 lost highway av Scott H. Briam. jeg skal også nå begynne og se på andre sjangre enn folk/blues slik at jeg ikke virker for ensformig. så sjekk det ut og husk det finnes ikke musikk som suger før du lager den.

denne påsken har jeg kost meg med en ting. Charlie parr, og hans album Roustabout (november 2008). dette er folk/blues alaska style!  Albumet trekker deg inn i en fantasi om at du sitter rundt på bålet, langt ute på prærien, med din banjo og gitar som dine enste kompanjonger. mye av musikken kan minde om en annen av mine favoritter Blind Willie Johnson. med slide gitar og atmosfære så det holder. Charlie har en stemme som man kan tro på. hva jeg mener med at det høres ut som en ensom vandrer og ikke bare en musiker noe som putter en ekstra umph i musikken. den går fra av være sår og nesten litt  ramblin jack elliot aktig til og være røff som blues sjefen charlie patton himself. jeg vil anbefale dette albumet til fans av Blind Willie Johnson, Ramblin Jack Elliot, Townes van Zandt, Charlie patton og Odetta. albumets beste låt (denne gangen var det fryktelig vanskelig) er sang nr. 10 The b&j aint nothin but a hole in the ground. så sjekk det ut, og husk det finnes ikke dårlig musikk som suger inntil du lager den
.

jeg er en folk/blues mann og i min søken etter den perfekte musikken (som er utrolig vanskelig) er det en som kommer veldig nært. det er karen dalton. dama lager musikk som er mørk og melodiøs. albumet in my own time fra 1970/71 er kanskje noe av det flotteste man finner. karen dalton er realtivt ukjent. noe som er fryktelig synd. bob dylan har sagt at dette er en av hans favoritt artister. som virkelig sier noe. selv om karen dalton går bob dylan en høy gang (ooh drama). har albumet noen svake sider. i sanger som how sweet it is mister hun noe av det mørke, men sangene er langt ifra dårlig. hennes såre stemme redder de mest happy go lucky låtene. jeg vil anbefale dette albumet til personer som er fans av John fahey, odetta,blind willie johnson, joan baez og tom waits. albumets beste er sang nr. 3 katie cruel (som kanskje er en av de beste sangene noensinne) så sjekk det ut og husk det finnes ikke musikk som suger inntil du lager den.

 

ja i dag onsdag 17. mars er dagen hvor tidenes spill kommer ut. og jeg har har forhåndsbestilt. gresk mytologi er noe jeg har hatt en nærmest creepy tiltrekning til siden jeg var en liten pjokk. derfor er dette ett spill jeg ikke bare har ventet på lenge, men som jeg føler nærmest er skapt for meg. så i kveld håper jeg på blod gørr og awesomeness.

i dag er også den dagen, hvor jeg fortalte en jente jeg kjenner la os kalle henne coraline, om denne bloggen hun har mast på om og å få se den siden jeg fortalte at jeg hadde en blogg. noe jeg hadde for en god stund siden, men fortalte ikke at jeg slettet den fordi jeg orket ikke og blogge lenger. coraline fikk tennet gnisten i meg igjen. hun har forresten også blogg http://www.bloglovin.com/m/aHR0cCUzQSUyRiUyRnRhYWtlZHJhYXBlLmJsb2dzcG90LmNvbSUyRg== . hun skriver masse rart. mye fordi hun er rar selv. coraline kommer sikkert ikke til og like at jeg legger ut link men ingen leser jo denne bloggen enda.

denne uken har jeg oppdaget en ny artist. takket være min far. gruppa heter Stavangerensemblet. albumet jeg nå har hørt på er ta ein kjangs fra 1979. realtivt gammelt men allikavel flott. det som er høydepunktet i dette albumet er vokalistens stemme. den er hjerterå og kraftig. han synger tekstene for full hals. som gir en mer troverdighet i det han sier. noe jeg elsker. musikken er også flott. alt fra reagge rytmer til country. ta ein kjangs er bandets første album, men også det beste. etter ta ein kjangs blir bandet litt mer tullete og tekstene ikke like bra. det som overrasker meg med albumet er hvordan det ikke ligner på noe av det andre som kom i fra norge på 70/80 tallet. og ja jeg har hørt på musikken fra norge på 70/80. nei dette albumet viser mer orginalitet enn de fleste. noe som gjør at man lett kunne gitt ut dette albumet i morgen. jeg ville anbefale dette albumet til folk som er fans av band som kaizers orchestra, ingenting, tom waits, nick cave, modest mouse og the brimstone solar radiation band. albumets beste sang. er sang nr. 4 kan`kje finna fingen
så sjekk det ut og husk at det finnes ikke musikk som suger inntil du lager den.

ja da var jeg også trukket ned i dragsuget. jeg blogger som 90% av alle andre tenåringer, men forhåpentligvis blir min annerledes. i denne bloggen skal jeg fortelle om filmer og musikk som fortjener anderkjennelse. jeg skal også bruke tid på og klage på mennesker. som vi alle vet er vi en gjeng sutrete emo-kopper hele gjengen som ikke har annet og gjøre enn og forvente at andre bryr seg en dritt om hva slags tanker du har. men allikavel vil jeg gjøre dette. mest for egen vinning, som er grunnen til at jeg gjør alt her i livet.